SINATRA på Aldwych Theatre

Skrevet av Joe DiPietro og nylig åpnet på Aldwych er SINATRA en biografisk musikal i fotsporene til langtidssuksessene Tina og Beautiful — som på samme scene feiret livet, karrieren og musikken til henholdsvis Tina Turner og Carole King. Nå er turen kommet til New Jerseys mest berømte sønn, presentert uten pynt, i en oppsetning som nikker til mer enn tjue sanger fra swingtiden, bobbysoxer-perioden og årene hos Capitol Records.

Fortellingen tar for seg milepæler og påvirkninger: Franks forhold til moren Dolly og til den tålmodige første kona Nancy, forhold til blant andre Lana Turner, ekteskapet med Ava Gardner, MGM-årene, det til tider eksplosive forholdet til datidens sladrespaltister, båndene til mafiaen, karrierefallet og den ekstraordinære gjenreisningen etter Oscar-seieren i 1954 for beste mannlige birolle som den kjappe menige Angelo Maggio — en rolle som var skreddersydd for ham i årets store publikumssuksess «Herfra til evigheten».

Regissert og koreografert av Kathleen Marshall holder SINATRA et livlig tempo fra start, med Joel Harper-Jackson i tittelrollen så godt som hele tiden på scenen (bortsett fra noen kostymeskift), i en oppsetning som åpner med et real nummer på The Paramount i New York. Fans av Ol’ Blue Eyes vil raskt merke likheten i klang, den flytende frasering og den lett løsslupne stilen. For meg strevde hans ellers rocktenorale stemme et lite hakk i de dypere, grumsete leiene i Sinatras timbre, men ellers var dette en fremføring med selvtillit og betydelig sjarm — uavhengig av den store mannens beryktet hissige temperament og seriell kvinnejakt, som forestillingen slett ikke skjuler.

Teknisk har Peter McKintosh løst de trange forholdene bak scenen på Aldwych med rikelig av projeksjoner og innfirte sceneelementer. Kostymene til Jon Morrell fanger tiårene som passerer, og Akhila Krishnan bidrar med noen blendende effektive grafiske projeksjoner. Arrangementer og orkestreringer står Larry Blank, Gareth Valentine og Ian Eisendrath for, med Dave Rose på pulten, der han får kanalisere den usedvanlig dyktige storbandlederen Nelson Riddle.

Én innvending mot en ellers herlig kveld: lydfolkene gjør den vanlige feilen å skru opp volumet under de trestemte numrene, slik at utøverne må kjempe mot hverandre og mot bandet. Når lydtrykket utilsiktet setter i gang høreapparatene hos den eldre delen av publikum, vet man at man har gått for langt. Det er unødvendig og kan forhåpentlig skrus ned til de behagelige nivåene som preger resten av kvelden.

Bortsett fra det: for en gjennomført flott kveld med klassisk musikkteater. Vår slemme gutt fra Hoboken var en fantastisk musiker, en feilbarlig personlighet og en utrolig påvirkning på populærmusikken. Til slutt var han et menneske som ga glede til utallige millioner, og som moren hans tørt bemerker i forestillingen: stemmen hans var grunnen til at mange av dem i salen i det hele tatt ble født.

Blant dem på scenen som tilfører helheten mye, er Adam Davidson, hvis silhuett og linjer som Gene Kelly er nær perfekte, og Melissa Nettleford, som er en mildt trøstende barkrakk-følgesvenn som Billie Holiday når hun synger One More For The Road med en nedslått Frank. Ellers stjeler Ana Villafañe hjerter som Ava Gardner, Jenna Russell stjeler ubesværet scener som Franks frittalende mor Dolly Sinatra, og Phoebe Panaretos vinner sympati som den tålmodige kona Nancy Sinatra.

Danseinnslagene nikker til den nevnte Gene Kellys numre fra Anchors Aweigh og On The Town, til glimt av de gummibeinte Nicholas Brothers og til Cyd Charisses mirakuløst smidige spenn. Felicity Walton sto for følelsene som Little Nancy kvelden jeg så forestillingen, mens Helen Colby som Hedda Hopper og Lee Zarrett som Franks (også tålmodige) agent George Evans sto for noen av de mest minneverdige komiske poengene.

Sinatra er kanskje ikke West Side Story, men du er garantert en herlig kveld On the Town.

Sinatra i London