JESUS CHRIST SUPERSTAR på London Palladium

Gjennom tiårene har Andrew Lloyd Webber og Tim Rice hatt sansen for å caste mannlige sangere som regnes som sikre kort på grunn av sine trofaste og ivrige fanskarer — man trenger bare å tenke på en mørk David Essex som revolusjonæren Che i «Evita» og Jason Donovan i den fargesprakende drømmekappen i «Joseph…». Her framstår Ryders Jesus langt mindre som en selvsikker karismatiker og mer som en lett fjern hippie som er blitt lei av sin krevende og brysomme flokk, ikke minst Judas (Tyrone Huntley), som stadig gir grunnlag for vennskapsskilsmisse og til slutt forråder vennen sin med et kyss i Getsemane for tretti sølvpenger. Iskariot dypper hendene i en opplyst kiste og dekker dem med dryppende sølvmaling, som uutslettelig merker ham som forræder resten av forestillingen.

Den utstrakte bruken av håndholdte mikrofoner virker en smule malplassert, men scenograf Tom Scutt har gjort alt for å innlemme den stilsikkert i scenografi og kostymer. Særlig ved fariseernes hyppige entréer, der de bibelske stavene har en mikrofon i den ene enden og et eget tegn i den andre, og snudd fungerer som stativ under musikknumrene. Her leverer Matty J og Bob Harms varene som Annas og Kaifas.

Også midt i blinken: Desmonda Cathabel som Maria Magdalena og Billy Nevers som Simon. Hun skaper en klang som minner om Linda Ronstadt og den nydelige Judith Durham fra The Seekers. Nevers utstråler kraft og intensitet når han oppfordrer Jesus til å kanalisere populariteten sin inn i et væpnet opprør mot de romerske undertrykkerne i Simon Zealotes/Poor Jerusalem, et nummer som nesten stoppet forestillingen og for meg var kveldens høydepunkt.

Regissør Tim Sheader har lent seg tungt på koreograf Drew McOnie for å fylle den ellers skjelettaktige scenen med innhold. Et enormt liggende kors fungerer som rampe til hovedspilleflaten, omkranset av stillasrør der de hevede tribunene for det nesten tjue mann store orkesteret under Tom Deering er montert. Danserne er gjennomgående glimrende med sin skarpt utførte streetdance-stil, med særlig ros til Charley Warburton, Owen Lloyd, Milo McCarthy, Daniel Bowskill og Sebastian Goffin. Og se opp for det herlig fromme tablået som gitarspillende Phil King som Peter setter i gang, der tolv medvirkende slutter seg til Ryder og gjenskaper da Vincis Nattverden.

Alt i alt en flott innsats, om enn nok en gang for kraftig forsterket. Blant irritasjonsmomentene mine var de mange gangene forsinkede musikalske opptakter bevisst legger opp til applaus i stedet for å la reaksjonen oppstå av seg selv. Men dette har alltid vært religiøs fortellerkunst om personlighetens og populariteten sin makt, så forestillingen blir utvilsomt utsolgt hele perioden.

Siden jeg i 1998-99 turnerte i The Pirates of Penzance med tidenes første Jesus (Paul Nicholas, som spilte rollen i 1972), kom jeg til å lure på hva den nå 81 år gamle mannen ville ment om denne nye versjonen og hovedrolleinnehaveren. Jeg håper noen spør ham.

JESUS CHRIST SUPERSTAR varer to timer med pause og spilles på London Palladium til 5. september. Deretter er den planlagt flyttet til Theatre Royal Drury Lane fra 16. oktober til 9. januar 2027.

Jesus Christ Superstar i London