THE LAST SHIP på Theatre Royal Drury Lane

Med det programmet kaller «et nytt manus av Barney Norris, etter et manus av Lorne Campbell, basert på et originalmanus av John Logan og Brian Yorkey», setter musikalen Stings musikk og tekster i sentrum i en rå, nordengelsk fortelling fra verftet. Vi er i Thatcher-tiden: framtiden til de fagorganiserte verftsarbeiderne henger i en tynn tråd (og ser ut til å gå samme vei som gruvearbeidernes og stålarbeidernes), og folk i byen har vent seg til tryggheten og rutinen med å bygge skip og sjøsette dem på Tyne. Fordi arbeidet ligger etter skjema, kan Utopia bli det siste, for forsinkelsene har fanget oppmerksomheten til den konservative statsråden som deler ut regjeringens kontrakter. Hun har bestemt seg for å avlyse alle framtidige ordrer – tiden er inne for å få arbeiderne til å makke rett. Norske publikummere vil kjenne igjen historien fra Akers mekaniske Verksted i Oslo, der skipsbyggingen tok slutt i 1982 og verftsområdet senere ble til Aker Brygge.

Gideon (Declan Bennett) vender tilbake til byen han forlot sytten år tidligere, og er på permisjon fra Royal Marines. Han må innse den smertefulle sannheten at han aldri vil bli forsont med faren sin, som nylig døde. Han får også vite at jenta han elsket, Meg (Frances McNamee), var gravid med datteren deres, Ellen (Hannah Richardson), da han dro for alle de årene siden. I mellomtiden er Jackie White (Sting) stemmen havnearbeiderne og familiene deres samler seg rundt når verftet trues med nedleggelse. Kona hans, Peggy (Jackie Morrison), gir ham støtte og stabilitet mens han gradvis bukker under for lungekreft, hele tiden iakttatt fra skyggene av den truende skikkelsen The Wallsend Ferryman (Shaggy på premierekvelden), som ifølge legenden følger sjelene til de avdøde verftsarbeiderne.

Selv om ytterligere fjorten medvirkende kommer og går i de store ensemblenumrene, er det Stings ballader og fint skrevne duetter som fanger øret og gir de ellers stoiske karakterene følelser. Men tross alle de vakre klangfargene på scenen (særlig fra Bennett og McNamee) er kveldens egentlige stjerne den storslåtte og allestedsnærværende projeksjonen av skipets enorme akterspeil i tørrdokk. Den endrer seg hele tiden når lyset flytter seg og arbeiderne går løs på stålplatene med lysbuesveiseapparater eller beveger seg opp og ned foran den titaniske fasaden på stålbjelker som heises og senkes. Regimessig samler (eller begrenser?) den handlingen, siden alle må spille helt fremme midt på scenen, men den understreker også de tydelige temaene lys og mørke, godt og ondt, rett og galt, skyld og anger, som går gjennom den enkle, men engasjerende handlingen.

Sting har aldri vært noen bemerkelsesverdig skuespiller, og her blir han overskygget av Shaggys selvsikre narrestreker og distanserte tilstedeværelse (det skal riktignok nevnes at rollen som The Ferryman resten av spilleperioden spilles av Lejaun Sheppard). Langt mer bemerkelsesverdig (og passende) får de nevnte musikalstjernene i hovedrollene god anledning til å skinne og gi komponistens materiale nytt liv. Tonene fra When We Dance – som sikkert har spilt en rørende rolle i livet til millioner med knust hjerte – klinger i alle fall vakkert i forestillingens sammenheng.

THE LAST SHIP setter kanskje ikke musikalverdenen i brann, men den har mye å by på og er langt fra bare et forfengelighetsprosjekt for en mann som har oppnådd storhet gang på gang i en vellykket karriere på nesten 50 år.

Med en spilletid på knapt tre timer inkludert pause spilles produksjonen for en begrenset periode på Theatre Royal Drury Lane fram til 3. oktober.

The Last Ship i London